Knall og fall

Oj da, det ble litt av et innlegg jeg skrev i går ser jeg... Men sånn er det når man er på opplevelsesrike turer :-) Formen er noe preget av helgens tur, og det at Loke nå er på prøve i nytt hjem. Vi får bare gode tilbakemeldinger så langt, og ting går akkurat så greit som vi håpet og trodde de skulle. Robert har laget egen krok til Loke på stuen sin, hvor han har fått en madrass inntil videre. Planen er å snekre en seng etterhvert slik at han slipper å ligge på gulvet. Kjennes så godt at Loke er i så gode hender!

I dag tok jeg med meg alle hundene ut på tur. Vi har en grusvei som går fra boligfeltet vårt og opp til drikkevannet vårt. Der oppe er det et kontrollhus, og pga det blir veien opp dit brøytet hele vinteren. Genialt for letthvinte turer! Jeg hadde med meg den nye telefonen jeg fikk av Dag på mandagen, og hørte på musikk mens jeg gikk. Skulle bare stoppe å bytte sang, så jeg stilte meg med ryggen til motbakken og så nedover mens jeg fiklet med knappene på telefonen. I løpet av et tiendels sekund deiser jeg i bakken, med bakhodet og øvre del av ryggen først. Hundene hadde sprunget meg ned, og fy søren så vondt det gjorde!! Fra før har jeg en veldig øm muskel rundt venstre skulderbla etter snømåking, og det kjentes ut som at all vekten ble lagt på akkurat DEN muskelen. Det ble svart med det samme, og jeg kjente kvalmen bre seg. Første tanke var å gi Dag beskjed om hva som var hendt, i fall jeg skulle besvime el.l. Så med ville og gale hunder hoppende rundt meg (de syntes jo det var rasende morsomt at jeg lå der på ryggen å kavet...), fikk jeg vridd meg over på siden og ringt Dag. Jeg var nok ganske redd og smertepåvirket, for det ble mye gråt og hulk på telefonen. Dag ble naturlig nok kjemperedd, og var nok nesten klar til å ringe etter luftambulansen! Men etter at jeg fikk roet meg, ble vi enige om at han skulle ringe meg tilbake etter 10 min for å sjekke at alt var bra. Jeg kom meg hjem, men følte meg nokså mørbanket... Var ingenting jeg heller ville enn å legge meg på sofaen å sove litt før Ida kom hjem, men Dag krevde at jeg måtte ringe mamma å forsikre meg om at det var greit etter å ha slått hodet. Noen hjernerystelse visste jeg at jeg ikke hadde, men lydig som jeg er (!), ringte jeg mamma å spurte. Hun mente at det var greit å sove, men ikke lengre enn en time. Skal si jeg sovnet fort med Carro og Zelina oppå magen etterpå!

Føler meg fortsatt forslått og trøtt, men det blir sikkert bedre i morgen!